Jeg har så lenge jeg kan huske likt å uttrykke meg i ord. Det var mange ting jeg drømte om å bli som barn, forfatter var en av de.

Men, i en lang periode mistet jeg både lysten og evne til å skrive. Min telefon ble stjelt og inneholdte ble kopiert ut, snudd og vridd på og spredt rundt. Da forsvant tryggheten rundt det å skrive.

Her har jeg skrevet mer om hvordan telefonen min ble stjelt og innholdet spredt.

Hvem er jeg?

Jeg heter Sara, født 1975 i Sverige. At-på-klatt i en søskenskare på tre. Faren min døde da jeg var neste fire år. I 1994 giftet jeg meg med Voldemort og vi fikk et barn. I 1999 flyttet vi til Harstad i Nord-Norge. Her ble det født to barn til.

Mamma er kanskje den største og viktigste rollen man får i livet. Jeg bær på en sorg og et sinne over ikke å ha klart å beskytte barna godt nok. Over det de ble utsatt for, over det systemet ikke gjorde, over det de måtte bære alene som barn.

Jeg var selvstendig næringsdrivende fotograf på fulltid i 18 år (2006-2024). Etter 2018 (drapet) ble min arbeidskapasitet vesentlig svekket. Til sist kom jeg til innsikten at jeg måtte gjøre noe annet. Jeg hadde ikke lenger kapasitet til å forholde meg til kunder. I dag når jeg fått diagnosen cPTSD så førstår jeg hvorfor.

I dag jobber jeg igjen som sykepleier, på en palliativ avdeling i Harstad kommune. Det har alltid vært noe meningsfullt i å være til stede for mennesker i livets sluttfase. Når jeg er i jobb er jeg fullt til stede. Engasjert og dedikert.

Men akkurat nå er jeg sykmeldt. Det er uvant å sette seg selv først, men jeg skjønner også at det er det som kreves i en periode nå.

Jeg er samboer siden 2012 og deler livet med en som stått støtt og trygt gjennom alt. som også er og vært en av mine viktigste livliner. Det er ikke alle forunt å finne seg en slik samboer.

Jeg er også hundeeier. Har vært glad i hunder så lenge jeg kan huske.

Det slår meg noen ganger hvor mange roller vi bærer samtidig. Hvor ulike de er, og hvor mye de former oss – både hver for seg og sammen.