Alle har vi våre roller, på godt og på vondt.

Noen roller vokser vi inn i, andre faller vi litt tilfeldig inn i. Noen kjennes trygge og naturlige, andre utfordrer oss mer enn vi kanskje var forberedt på. Noen gir oss glede, andre gir oss ubehag.

Jeg har alltid likt å skrive. Eller – nesten alltid.

Det var en periode hvor jeg mistet lysten. Ikke fordi ordene forsvant, men fordi noe av tryggheten rundt dem gjorde det. Når det som er ment å være privat ikke lenger er privat, setter det spor.

Men tilbake til rollene.
Hva er mine?

Mamma er kanskje den største og viktigste rollen man får. 

Jeg har vært selvstendig næringsdrivende fotograf. Den rollen bar meg gjennom mye, og var uten tvil en livline.

I dag jobber jeg som sykepleier, tett på mennesker i livets slutt. Det har alltid vært noe meningsfullt i det – å være til stede når livet er på sitt mest sårbare.

Jeg er samboer, og deler livet med den som også er og vært en av mine viktigste livliner.

Og jeg er hundeeier – har vært glad i hunder så lenge jeg kan huske.

Det slår meg noen ganger hvor mange roller vi bærer samtidig. Hvor ulike de er, og hvor mye de former oss – både hver for seg og sammen.

Jeg drømmer om å skrive en bok en dag.

Men akkurat nå begynner jeg her. Med å skrive – først og fremst for meg selv.